Hvorfor kan ikke granner og nære slektninger lære å leve i fred med hverandre? Det er alltid oss vanlig folk det går ut over når de høye herrer skal sloss om ære og berømmelse, land og rikdom!
Carl den 12. på Sveriges trone og Fredrik den 4. i København var fettere og burde klart å leve i fred med hverandre. Men Sverige var en stormakt i Europa, og det var vel det danskene, tyskerne, polakkene og russerne ville ha slutt på da de dannet forbund mot svenskene i 1699. For oss førte det til opprusting til krig og ekstraskatt. Mange var de bøndene her i Garder som måtte frakte to tønner rug hver seg til Kongsvinger festning som forberedelse til krig. Men svenskene var de beste krigerne - de slo "de allierte" i tur og orden - helt til de skulle påføre russerne "det endelige nederlag". Det førte som kjent til den svenske armeen utryddelse ved Poltava for 9 år siden.
Og når svenske tapte sine Østersjøprovinser, ville de ta igjen noe av det tapte ved å erobre Norge - det var det som skulle bli vår ulykke. For det første ble vi påført nye skatte- og forsyningskrav, og dessuten måtte annen hver gård sende en sønn til arméen - og der døde flere av pestilens og sott enn i kamp. Og så kom krigen - i mars for to år siden kom svenskene sørfra og anla feltlasarett og forsyningskvarter i Hølen. Hovedstyrken dro videre mot Christiania for å ta Akershus festning.
Inntrengerne hadde selvfølgelig med seg minimalt med forsyninger, og fremmet straks krav om "brannskatt" - dvs: Vi måtte ut med det de krevde - ellers ville de brenne gårdene våre. Sognepresten vår, han Poul Rôdder, ble tvunget til å lese opp påbudet under messe i kjerka og i tillegg gikk budstikke rundt. Men hvordan skulle vi arme mennesker klare å levere mer enn vi eide? Da vi hørte to gårder var stukket i brann i Såner, prøvde vi å levere det vi kunne unnvære. Men svenskene var ikke fornøyd - de kom og tok resten - verdisaker, fôr, krøtter og hest og førte det ned til Hølen til leiren sin der.
Men i Christiania gikk det dårlig for svenskestyrken - de led stadig små nederlag rundt om på bygdene, og Akershus festning klarte kongen slett ikke å innta. I slutten av april var restene av hovedstyrken tilbake i Vestby, og etter et kortere opphold dro de sydover - og selvfølgelig tok de med seg det som var av verdisaker. Men elendigheten var ikke over for oss med det. Krigstilstanden fortsatte med ekstraskatt og krav om ytelser til soldater som var utplassert i bygda. I fjor måtte vi stille med én utrustet soldat fra hver gård - lykkelig var da den som hadde en husmannssønn i passende alder så han slapp å sende sin egen sønn! Jo, elendighet og nød var det for oss - og da trøstet det lite om Tordenskiold "raidet" Gøteborg i ett av sine mange overraskelsesangrep mot svenskene. I fjor kom Karl den 12. tilbake til Norge - denne gang for å ta festningen ved Fredrikshald. Men som dere kjenner ble Fredriksten hans bane! - og takk Gud for det!
Hva sitter så vi igjen med? Trelasteksporten har stanset helt opp. Nesten alle gårdene i bygda er påført stor skade etter "innkvartering og durchmarsj", plyndring og hærverk. Krigsskaden er taksert, og mindre erstatninger er utbetalt. Her i Garder ble nesten alle bruka skadet - unntaket er vel Presterud - den tilhører presten i Vestby, og hans eiendom skulle spares siden han leste opp svenskenes krav i kjerka. Størst skade var det på Grønlund som ble innvilget 3 års skattefrihet etterpå.
Nå sitter vi her som "forarmit" de fleste av oss - særlig vi enker har det vanskelig. Vi har fått låne noe mjøl av myndighetene, men hvordan skal vi kunne betale tilbake når vi mangler såkorn og husdyra er borte? Folketallet i bygda har sunket kraftig de siste par årene, og sulten er gjest i de fleste stuer. Nei, - jeg håper disse hårde tider lærer landet vårt til å unngå krig for all framtid.
Bakgrunnsmateriale: Vestby gårdshistorie, artikkel av Marit Solli i Follominne 1987, mm.