"Jeg har ryddet meg åkerteig på en lav høyde som er vakkert vendt mot solen. Her skal jeg ha mitt eget høvdingsete, og etter sin beliggenhet kaller vi plassen Hovum eller Hovheim - hevet opp og solvendt. Stedet ligger i ytterkanten av den urgamle gården Dyster, og ikke langt unna de gamle gårdene Såner, Byr (opphavet til Vestby, Sundby, Nordby og Østby) og Huul. Nærmeste nabo er Tunheimr (Tannum i Tannumbygda). Jo, her har bodd folk før oss; når vi spadde i jorda fant vi både steinøks og askelag som forteller om jegere og gammelt svedjebruk. Jorda er lett å grave i, og med heller lite stein. Her skal vi dyrke vårt korn og finne fôr til kyr og sau, geit og gris.
Jeg tror vi på en måte bor i verdens sentrum - her bor andre mennesker på alle kanter. Min frende, som bor ved Kvitestein ved folden (fjorden), har vært langt av garde på reiser. Først fôr han mot sør for å selge skinn og huder. Han kom tilbake og fortalte "eventyr" om andre folk og skikker, stor båter og enorme bygg. Han kaller folkene daner, gotere og også romere. Rikdommen sin skal de ha i varer eller i sølv og gull som de smir i tynne stykker - og de har jeg selv sett. Seinere fôr han ut igjen og var leiesoldat i flere år. Etter det han sier må romernes rike være overmåte stort. Keiseren deres heter Augustus og han har stor makt og mye rikdom. Sverden frenden brakte med seg hjem, har en utrolig kunstferdig klinge med bilde av ei av de romerske guder.
Men jeg er fornøyd med mitt. Jeg er høvding for min klan og er trygg på at ingen av naboene har makt til å jage meg. Nå trenger jeg bare at høsten blir god så kornet gulner. Gudene krever offer for å sikre vekst og trygg innhøsting, så i går lot jeg skallen slå inn på en trell og på en fremmed kar vi hadde stanset i skogen. Blodet ofret vi til gudene. Kroppene til trellen og den fremmede kastet vi i et myrhøl - og der blir de nok liggende i lang tid. Nå håper jeg bare gudene ble blidgjort med det, så jeg i år slipper å ofre en sønn.
Jo, det er et vakkert sted, og jeg tror det blir godt for mine etterkommere å leve her.
Jeg bor i Hovumdal eller Hovheimardalr som noen sier. Vi kaller stedet ei bygd; her bor vi flere sammen, og vi dyrker vårt bygg, men også litt lin og havre. Jorda er fruktbar og klimaet heller mildt. Vi har vårt eget langhus - hele 70 manneskritt langt og har det på mange måter bra. Mannen min har nettopp skaffet meg ei ny dreiekvern - og på den er det mye lettere å male kornet enn på den gamle skubbekverna. I dag er han forresten sur - han har mistet den vakre gullknappen på sverdskjeftet sitt. (gullknappen ble gjenfunnet på Kjærstad i 1875)
Men her er blitt urolige tider. Folk og stammer er på vandring og plyndring og ran hører til dagens orden. Mannen min er nok litt av en kriger selv, men han er blitt urolig over stedet vi bor på. Han sier vi skulle hatt en høyde eller bratt ås hvor vi kunne bygget murer til å søke tilflukt bak når røverbander kommer denne vei. Men her er dårlig plass for slik en bygdeborg.
Når folk av gjev byrd dør, får de sitt kvilested i haug borti skogkanten. Mannen min har besøkt en frende nordpå et sted han kaller Ullensaker. Der har de lagd en kjempehaug over høvdingfaren hans. Haugen er 90 meter i kant og 15 meter høy. 500 mann skal ha jobba i ett år med bygginga, og det gikk med over 100.000 tømmerstokker sammen med jord og mold! Haugen kaller de Raknehaugen. Det hadde vært fint om aska av meg kunne legges i en slik haug når jeg skal begynne reisen til det hinsides. Men, det blir vel bare en lav haug borti skogkanten for meg og..."